LITT AV ET ÅR FOR EN ”GAMMEL GUBBE” !
Det har vært litt av et år for Junior og meg. Vi har ikke stilt så ofte, men vi har vært med på de store utstillingene, og det har gått utrolig bra. Litt opp og ned går det jo for alle, men det må vi tåle. Det hadde jo vært kjedelig om de samme vant hver gang. 
Junior ble BIR og BIS på hovedspesialen vår på Leira. I konkurranse med 78 fremmøtte vant ”gubben” min på 8 år over alle ung-geitene, det var litt spesielt og veldig gøy ! Vi fikk masse vandrepokaler og premier, men en ting som skuffer meg litt er at man ikke får noen premie til odel og eie fra Leonbergerklubben når man blir BIR på en spesial, der resultatet står på premien. Jeg er ikke spesielt opptatt av slikt, men det er gøy å ha et minne der resultatet faktisk står skrevet på. Serviset som blir delt ut på alle spesialene er helt greit, men jeg synes det burde vært noe annet i tillegg. Jeg husker for mange år siden når mammaen til Junior ble beste veteran på Leonbergerspesialen i Kristiansand. Da vant hun en steinfigur som det var skrevet på at hun ble BIR-veteran+sted og dato. Den var så fin, og står fortsatt på kommoden i gangen til glede for alle. Jeg skjønner at store oppdrettere som vinner ofte gjerne vil ha premier de kan bruke til noe, men for alle de andre tror jeg det er veldig trivelig å ha et minne som vitner om en flott prestasjon.

Junior ble også 4. best i NKK sin konkurranse ”Årets mestvinnende veteran 2000”. Det vil si 4. beste veteran av alle raser på NKK-utstillinger. Han ble faktisk BIS-veteran både på NKK i Kristiansand og NKK på Bjerke. Han plasserte seg også som res.vinner på Kongsberg og 3.vinner i Stavanger. Dessverre ble han ikke beste leonberger-veteran på Hamar, siden BIR-hunden hadde blitt veteran for 3 dager siden, så da fikk han ikke vise seg i den store ringen. Det var synd, men sånn er det bare. Det er nemlig de 5 beste plasseringene som teller i denne konkurransen, så da hadde han hatt en mulighet til å komme høyere på lista. Uansett synes jeg det var flott å bli nummer 4 også. Han ble slått av en lhasa apso, en tibetansk spaniel og den legendariske Golden Retrieveren Waterloo’s Rock Around the Clock. Han veier vel ca. 10 ganger så mye som to av dem, så det må jo tyde på at han holder seg bra. Veterankonkurranser burde nesten vært delt i små og store hunder etter min mening. Det blir egentlig litt meningsløst og sammenligne en lhasa apso på 8 år og en leonberger på 8 år. Den ene er snart ferdig med livet, den andre er ikke engang halvveis.

Som et resultat av at Junior gjorde det bra flere ganger i fjor har jeg fått beskjed om at han også har blitt ”Årets mestvinnende Leonberger 2000” (delt med en annen) og da regner jeg med at han også ble ”Årets mestvinnende veteran 2000”.

Alt dette er ikke verst for en gammel gubbe som blir 9 år om 2 måneder !!!

Jeg tror hovedgrunnen til at Junior fortsatt gjør det så bra er at han fortsatt synes det er GØY å være i ringen. Han liker å være med matmor, og han elsker å vise seg fram og showe litt. Jeg prøver ta ting rolig på utstilling og vi har det gøy i ringen, det tror jeg er veldig viktig. Man kan ikke ta alt så høytidelig. 
 

 
Junior og jeg har fått et flott forhold gjennom åra. Jeg var ikke like spennende bestandig når han var ”pubertetslus”, men etter som åra har gått har han blitt utrolig hengiven og lærevilig. Han vil gjerne gjøre mor til lags, og når jeg i tillegg har en godbit er han helt med. Han har blitt mer og mer glad i mat de siste åra, og nå er det nesten slitsomt. Den gutten gjør det meste for en godis. Han har blant annet begynt å stjele. Det gjorde han aldri før, men nå åpner han til og med kjøkkenskapet der leverposteien hans er for å stjele den. Han er ganske kreativ, blant annet er han ekspert i å lukke opp dører. Alle dører uansett hvilken veg de går. Det er rart hvor forskjellige hunder er sånn. Mammaen hans åpnet vel aldri noe som helst, eller stjal fra benken/skapet eller bordet. Jeg tror ikke det hadde falt henne inn at det var mulig en gang. Junior derimot åpnet hageporten så snart han var høy nok til å få det til. 
Han og mammaen hadde et utrolig forhold. Jeg oppdaget vel ikke det helt før den dagen hun ble borte. Min store, tøffe gutt sørget i flere måneder. Han bare lå der og så trist ut, vi ble nesten deprimert bare av å se på han. Det var helt snodig hvor tydelig han sørget.
Det beste han vet er å ligge på ryggen midt i dobbelsenga (godt at vi har stor seng). Sofaen er ikke så verst den heller, i alle fall ikke den nye (sukk). Jeg har gitt opp. Gamle hunder må få ha sine privilegier, selv om det går utover min nye sofa.
Junior er fortsatt fantastisk sprek. Vi tok en helsesjekk når vi fjernet et par kuler før jul, og alle prøver så bra ut. Det er nesten utrolig at en hund på over 70 kg. kan være så frisk som han har vært. Den eneste gangen han har vært hos dyrlegen for noe annet enn sprøyter var i fjor når han haltet. Veterinæren konstaterte en prolaps i nakken etter en gammel skade (sauejakt i langline, ikke lurt, bråstopp) Den har vi holdt i sjakk med litt medisinering, så det ser ut til å gå bra. Han er fortsatt med på 1-2 timers turer hver dag, og det er ingen som er så ivrige som han når vi skal av gårde. Noen ganger lurer jeg på om han har blitt litt senil og går i barndommen igjen. Skulle tro at han var 9 måneder, ikke 9 år. Han hopper og spretter som en geitekilling. Vel, godt er det . Jeg håper inderlig at han får være frisk til han dør, det er fryktelig vanskelig å vurdere når en hund lider. 
Noen logrer uansett, sånn som mammaen hans. Vi får ta en dag av gangen, og kose oss så lenge det varer. En ting er i alle fall sikkert. Jo eldre en hund blir jo større personlighet får den. Det er liksom noe spesielt med gamle hunder, de har en egen glød.

Vel, dette ble mer enn jeg hadde tenkt å skrive, men nå får det være nok. Noen bilder må vi ha med også. Junior som ”Junior”, i kjent positur som ”sitter bamse” og med premiene etter spesialen på Leira.


Hilsen Gro Moe-Gumø og
INT SNUCH NV95-96 Blue Town Junior Aramisson